Sknnstakk og skinnbukse var klær for fiskerbonden som drog på sildefiske eller på torskefiske vinterstid, Fiskerne reiste i åpne båter over lange avstander langs kysten, år etter år - gjennom århundrene. De måtte beskytte seg mot streng vind, væte og kulde.
Råaterialet til klesdrakten fikk de fra sauen, geita og kalven. Dette var fiskernes «regntøy» fram til slutten av 1800-tallet, da oljehyra avløste skinnhyra. Under skinnhyra var fiskeren kledd i ull - som vadmel eller strikkeplagg. Kombinasjonen av godt håndverk og godt snitt i plaggene gjorde fiskerdrakten til et utmerket arbeidsantrekk med egenskaper som tekstilindustrien i dag prøver å etterligne i syntetiske materialer.
Draktforskeren Gunvor Ingstad Trætteberg (1897-1975) har skrevet beretningen om skinnhyra og de andre sjøklærne fiskeren brukte. Hun startet innsamlingsarbeidet i Hordaland i 1936. Senere reiste hun nordover Vestlandet og til Nordland og Troms for å intervjue gamle fiskere og studere bevarte draktplagg i museene. Hun samlet også materiale fra Island, Færøyene og Shetland for å sammenligne draktskikken i disse gamle norske områdene. Arbeidet ble avsluttet rundt 1965, uten at det ble publisert.
Gunvor Ingstad Trætteberg gjorde et nybrottsarbeid; hun studerte en yrkesdrakt og ikke bare de lokalt særpregede folkedraktene som flere hadde interessert seg for. Det var også et pionerarbeid å sette søkelyset på den norske fiskeren, en yrkesgruppe som på hennes tid, i 50- og M-årene, fortsatt stod i skyggen av bonden og sjømannen innen norsk kulturhistorie. Hun sa selv at bonden fikk tidlig en oppvurdert plass, mens Fiskeren og fangstmannen ... er i moderne tid ikke tillagt den verdi av samfunnsbyggende faktor som jordbrukeren.
Bunad- og Folkedraktrådet har sammen med Håndverksregisteret på Maihaugen stått for arbeidet med å publisere manuskriptet. Målfrid Grimstvedt har hentet ut manuskriptet fra det omfattende drakthistoriske arkivet som forfatteren etterlot seg. I redigeringen har hun lagt vekt på å presentere forfatterens primærmateriale - den håndverkskunnskapen som hun samlet gjennom feltarbeid, draktplaggene, fottøyet og det rike historiske billedmaterialet hun fant fram. Atle Ove Martinussen og Jon Godal har stått for utprøving av garveoppskrifter og rekonstruksjon aven skinnhyre. Denne skinnhyra er brukt på Lofotfiske i åpen båt og bestod prøven.
Presten Heltzen skrev følgende skildring av sine sognebarn i Rana på Helgeland i 1834:
En karl til Lofoten maa være udrustet med ei alene en god Madkiste, hvorom strax skal tales, men ogsaa med gode Skindklæder, hervedforstaaes en Skindstak d.e. en av skind gjort Kofte, nesten af samme Dannelse, som den ovenfor beskrevne; et par Skindbuxer, disse ere korte, meget vide, afskaarne ved Knærne; et par Søestøvler, der maa være gode og aldeles vandtætte, der drages høit opp paa Laaret, saa at de gaae op under den beskrevne Buxe; en Skindhat og et Par Søevanter. Dette er den Hyre, der skal beskytte Legemetfor Vinterkulden.
