Dit reiser hun, etter bruddet med Rudolf, for å lytte innover i seg selv, i det som kjennes stille, tomt og dødt. Hun vil undersøke hvem og hva hun er, når hun ikke fyller på med handling, sånn hun pleier, men tvert imot lar være å handle, lar være å skrive. Hvordan bli levende? Hvor kommer det levende fra? Er det mulig å være både lett og tydelig? Hyenene er også en utforskning av forholdet mellom liv og skrift.

Gradvis åpner Siv seg for andre mennesker, og for det indre, yrende livet. Og fra en følelse av tomhet knyttes bilde til bilde, følelse til følelse, sånn at noe større, subtilt sammenhengende - omrisset av en form - blir til for og i leseren, på samme måte som det skjer for og i Siv.