En middelaldrende bibliotekar gir forfatterkarrieren et siste forsøk. Da han jobber med å kondensere 22 år med dagboknotater ned i #ben finslipt, poetisk utgivelse, foreslår redaktøren heller å utgi dagbøkene i sin helhet, uredigert og usensurert. Hva er det verste som kan skje, i en bransje der fokuset uansett er spetakkel og sensasjon, ikke litterær kvalitet? Romanen er en satire over virkelighetslitteraturen og det litterære systemet i Norge: bokhandlere, forlagshus, forfattere og lesere. Boka reiser spørsmål om hva som skjer når det innerste og mest private offentliggjøres, og hva som dypest sett driver en til å skrive i utgangspunktet. Omtalen er utarbeidet i BS.
Fortelleren i denne romanen er en bibliotekar som har skrevet nådeløse dagbøker i 22 år. Han er også en obskur novelleforfatter. Nå bestemmer han seg for å finpusse de mest poetiske partiene fra dagbøkene og utgi en liten prosa-perle. Men redaktøren vil noe annet: Hvorfor ikke utgi alle dagbøkene, usensurert? Koste hva det koste vil?
