Dette er en roman om kjærlighet. Gjennom å dekonstruere fortiden og fortellingen om dem, forsøker jeg-fortelleren å skape en ny fremtid, en ny fortelling om kjæresten Elissa og seg selv. Morens død henger som en skygge over fortelleren, og boken trekker også veksel på Marcel Prousts storverk «På sporet av den tapte tid», når jeg-fortelleren utforsker hvordan minner og historiene vi forteller om livene våre, virker inn på tosomheten. Dette er Olav Løkken Reisops tredje roman. Omtalen er utarbeidet av BS.
Hva skriver du, spør Elissa. Hva jeg skriver? svarer jeg for å kjøpe meg tid, for jeg vet at det er nytteløst å svare unnvikende når Elissa spør på den måten, med de øynene, med dét blikket. Derfor vil jeg si, som sant er, at jeg skriver om henne, om kjærligheten, ja om lykken til og med. Men også om ulykken, for det skal jo også handle om mamma, det her, om tapet av henne, og om hvordan Elissa dro meg med rundt i verden etterpå, for å gi meg en espresso på Capri, en øl i London, en hund i Sverige, og senere nesten et barn. Men ingenting av det klarer jeg å si høyt, så jeg nøler bare, og ser at hun trekker seg unna. Proust, svarer jeg omsider, husker du at vi snakket om Proust? Den første høsten vår, husker du?
