Selma har mistet begrepet om tid og vet ikke hvor lenge hun har vært på vandring. Utslitt og fortvilet forsøker hun å klatre opp en fjellside, da hun plutselig trår feil ...- Å kjære Gud, hjelp mæ! hikstet hun redselslagen og ville kare seg opp. Hadde hun rast ned hele den lange fjellsiden? Det gjorde vondt å vri på hodet, men hun kunne se spor etter sin egen kropp der hun hadde rast nedover.- Lille-Simen! Skriket skar gjennom stillheten, og hun lette desperat rundt med blikket. Hvor var han? Hadde han trillet videre nedover? Tilværelsen i hovedstaden har ikke blitt slik Tobias hadde sett for seg, og en dag da han vandrer rundt på måfå, hører han sår gråt fra en pappkasse.
