Den egentlige humanitære krisen er vår, ikke flyktningenes, skriver Carsten Jensen. Europas selvforståelse bygger på arven fra opplysningstiden, der individuell frihet og humanistiske verdier stod sentralt. Når tusener drukner i Middelhavet og andre lever i kummerlige flyktningeleirer, møter Europa seg selv i døren. Konfrontert med realitetene, virker hatet som en større forenende kraft enn fellesskapet, skriver Jensen. Han kobler flyktningestrømmene til oppløsningen av fellesskap, økende populisme og en dehumaniserende retorikk. Videre hevder han at velferdsstaten har evnen til å passivisere gjennom å redusere fremtidsvisjoner til mer av det gamle, noe som har ført til realitetene av Brexit, Trump og elitehatet som preget begge bevegelser. Jensen ser også på spørsmål om klasse, arbeidslivsvilkår og selvforståelse, blant annet gjennom å gå til forfattere som Karl Ove Knausgård og Edouard Louis. Omtalen er utarbeidet av BS.
Terrorisme, flyktninger, så populismens eksplosive fremvekst, deretter angsten for populismen ...
Det fellesskapet som en gang fortalte oss hvem vi var, finnes ikke lenger. Hvem er vi? er plutselig blitt tidens viktigste spørsmål.
Hva kan vi stille opp mot historiens krefter? Har vi som samfunn oppgitt håpet og mistet handlekraften? Er det kun frykten og hatet som vil binde oss sammen i fremtiden? Er populismen en form for psykoterapi for utsatte mennesker som vil befris fra usikkerhet og selvforakt, bare for å rette forakten mot andre?
