Vi følger jugoslaviske Vuk i en brutal fortelling om en lite omtalt del av norsk krigshistorie
Noen ganger klarer jeg ikke å tenke annet enn Jeg vil ikke være her. Jeg vil hjem. Dypt inni meg insisterer en stemme på at jeg fremdeles er bare en unge. Noen burde ha stoppa meg. Jeg visste ikke hva jeg gjorde da jeg starta på denne reisa. Jeg ante ikke hvor den ville ende. Men så ser jeg rundt meg og innser at ingen av oss gjorde det. Ingen ved sine fulle fem har fantasien til å forestille seg dette.
I romanen følger vi Vuk fra han er fjorten år til andre verdenskrig tar slutt fire år seinere. Det er en brutal fortelling om en lite omtalt del av norsk krigshistorie. Den handler om to brødre, om synet på menneskeverd, hva unntakstilstander gjør med mennesker, og hva man er i stand til å gjøre under ekstreme forhold. Romanen er basert på virkelige hendelser.
I april 1941 ble Jugoslavia angrepet av Tyskland, Italia og Ungarn. Dårlig utstyrt, og tvunget til å forsvare seg på flere kanter, måtte Den Jugoslaviske Kongelige Hæren gi tapt etter elleve dager. Det oppsto raskt lokale motstandsgrupper, men nazistene slo hardt ned på dem. I juni 1942 kom de første jugoslaviske krigsfangene til Norge. De endte opp i leirer i Nord-Norge og Trøndelag. Vuk kunne vært en av dem.
Fra 14 år og oppover.
