I denne høyst personlige teksten, som var den siste Marguerite Duras utga for egen hånd, reflekterer hun rundt sin egen skriving. Her forteller Duras om huset i Neauphle og stranden i Trouville, begge steder som betydde mye for forfatterskapet hennes. Hun skildrer også hvordan hun aldri løy i en bok, og behovet for å være alene. Ensomheten beskrives som en forutsetning for å kunne skrive de bøkene hun ønsket å skrive. Etterord av oversetter Silje Aa. Fagerlund.
«Å skrive» er tittelteksten i en av de siste bøkene til Marguerite Duras (1914-1996) (Écrire, 1993). I denne høyst personlige teksten reflekterer Duras rundt sin egen skriving. Hun forteller blant annet om huset i Neauphle og stranden i Trouville, steder som hadde stor betydning for bøkene hennes. Hun forteller om «visse vaner», om å aldri ha løyet i en bok, og om behovet for å være alene. Det handler i stor grad om ensomhet - en ensomhet som var helt nødvendig for å kunne skrive de bøkene hun ville skrive. Boken er oversatt og med etterord av Silje Aa. Fagerlund.