Roy Jacobsen er tilbake nordpå, i samme miljø som han skildret i Seierherrene. Dette er en sterk og rørende familiehistorie fra en liten øy helt ytterst i havgapet på Helgelandskysten.
"Når Roy Jakobsen er god, er han bare helt suveren. Og det er han i sin nye roman, De usynlige"
Cathrine Krøger, Dagbladet
"En mesters hånd som gjør det lille stort."
Guri Hjeltnes, VG
Barrøya er en de vakreste og grønneste øyene ytterst i havgapet på Helgelandskysten, men det er det bare den lille familien som bor der som vet. Det er Hans Barrøy, hans kone Maria, den gamle faren hans, den yngre søsteren hans Barbro, som ikke er helt som de andre. Og så hovedpersonen, datteren Ingrid, som er 3 år i begynnelsen av romanen. Vi følger dem gjennom femten år i tett samspill med naturen, i et beinhardt slit for å overleve, men også i sann glede over at de får bo på akkurat denne øya. Romanen skildrer arbeidet med jorda og sjøen i en rik og presis prosa. Det handler om å lage brygge, se brygga blåse på sjøen,rense garn, skjære torv, lage torvsete, sette line, tørke fisk. Om å grave etter vann den varme sommeren verken dyr eller folk har nok å drikke. Å tjore fast alt når stormen river. Om umuligheten av å ha en hest på en øy. Å få et vindu som kan åpnes. Å være en kvinne og å ha sin egen stol. Barbro, denne litt enkle søsteren, hun bærer med seg stolen sin overalt på øya. En straffange kommer roende i en båt og snur opp ned på mye. Ingrid blir som ung jente sendt i tjeneste på en av de andre øyene, og kommer tilbake med to forlatte rikmannsbarn. Også de vokser opp på øya. Romanen starter rundt 1913 og strekker seg 15 år frem i tid.